Tretti år med store rovdyr i Åsnes: Fredlig sameksistens – til nå

Bredvold bor på Kjellmyra i Åsnes kommune og har vært knyttet til jakt og viltstell i nærmere 50 år. Han er arvelig belastet både når det gjelder viltinteressen og yrke. Til daglig lager Bredvold geværstokker, både til konkurranse- og jaktvåpen. Ser du de norske eller svenske eliteløperne i skiskyting, er stokken et produkt fra Kjellmyra og Bredvolds hånd.

Alt har sin plass

Også interessen for jakt og viltforvaltning har Bredvold fått gjennom farens sterke engasjement lokalt. Og han følger farens inkluderende forvaltningsfilosofi.

– Vi skal ta vare på alle viltarter. Rovvilt er i så måte ikke noe unntak. Ingen arter skal utryddes, men kan beskattes når stammen tilsier det. Det gjelder også rovviltet, sier Bredvold.

Åsnes kommune har som mange andre kommuner på østsiden av Glomma nesten alle de store rov-dyrartene. Både ørn, jerv, ulv, gaupe og bjørn er i kommunen, i en del tilfeller som en del av en norsk-svensk stamme.

Lang erfaring med ulv

I Åsnes har men lært seg å leve med ulven i nærområdet. Når det knapt nok er en konflikten mellom storviltjegere og ulv kan det langt på veg forklares med at uttaket av hjortevilt i liten grad er påvirket av ulven.

– Vi har ikke hatt ulverevir i kommunen og det betyr at belastningen har vært liten. Det har tidvis vært revirhevdende par innenfor i en kortere periode, men de har vandret videre. Vi har hatt en nedgang i fellingstillatelser på elg, men det kan forklares med andre forhold enn ulven. I Åsnes var kvoten på rundt 800 elg i 1983 og 1984. I 2005 var vi nede på 460 elg. I 2006 regner vi med en liten økning og nærmer oss 500 dyr. Tallet varierer mellom år delvis som følge av varierende uttak av kuer. Det som er sikkert er at bestanden var alt for stor på begynnelsen av 80-tallet noe som viste seg på vinteren da mange elg døde, sier Bredvold.

Løshund

Siden 1980 har ulven kun tatt en hund. Det var ulv fra Kynnaflokken. I tillegg er en bikkje skadd av ulv og en drept kommunegrensen. Bredvold vet hva en god hund er verdt. Han er en habil hundemann og har selv en elghund som er godkjent for ettersøksjakt.

– Selv begynte jeg med båndhund på 60-tallet og kan ikke huske at det var særlig aktuelt å slippe bikkja den gang. Løshund i elgjakta er en relativt ny tradisjon herover. For jakt på småvilt og særlig harejakt er nok situasjonen anderledes. Jagende hunder er nok ekstra utsatt og vi merker at salget av jaktkort på hare har gått kraftig ned i Åsnes. Det er ikke særlig fristende å slippe hunden sin i terreng med revirhevdende ulv. Fulgehunder tiltrekker seg ikke oppmerksomheten i samme grad som gneldrende harehunder og er nok langt mindre utsatt for ulveangrep, tror Bredvold. Han understreker at dette er erfaringer fra Åsnes gjennom disse årene og ingen vitenskapelig undersøkelse. Rent forvaltningsmessig ser Bredvold en uønsket utvikling når småviltjakta reduseres.

– Bestanden skal beskattes og det skjer ikke med den nedgangen i småviltjakta vi har nå. Konsekvensen er flere dyr som lider og faller fra gjennom vinteren, mener Bredvold. Han forteller at andelen utenbygds jegere også har gått merkbart ned i årene etter at ulven etablerte seg i området.

Redusert jaktopplevelse

Bredvold mener at utviklingen må være et trist kapittel for de som liker å bruke løshund. Det gjelder både elg- og harebikkje. Det er flott opplevelse når mann og bikkje er klar for en ny dag i terrenget og jegeren føler en sitrende spenningen når bikkja slippes. For disse jegerne mener Bredvold at ulven har en klar negativ påvirkning på livskvaliteten. For mange jegere er jakta blant de mest betyningnsfull aktiviteter her i livet. Men løshund har også sine negative sider, mener han.

– Når løshunden jager skjer det ofte at elgen blir stående. Bikkja holder elgen i stand til jegeren får skuddmuligheter. Det betyr at man øker uttaket av elg med denne atferden. Ut fra det jeg har lest og sett er det elg med denne egenskapen som viser størst overlevelse ved ulveangrep. Det er det muligens verdt å tenke for jegere som jakter innenfor ulvesonen, mener Bredvold.

Nå er det alvor

Med en mulig etableringen av revirhevdende par med hvalper (Kynnaflokken, Rottneflokken og Juvbergsparet) i området, er Bredvold usikker på hva konsekvensene vil bli. For det er allerde en etablert familiegruppe (Julussa) litt lenger nord.

– Det som er sikkert, både med de erfaringene vi har høstet her i Åsnes og fra andre områder med familie

Stein Erik Bredvold.

16 Hjorteviltet 2006

grupper av ulv, er at elgen ikke forsvinner. Åsnes har også bjørn innom kommunen fra tid til annen, så elgen lever side om side med de to store rovviltartene. Så når enkelte jegere skylder på ulven når de ikke ser elg, men jeg tror det beror på tilfeldigheter og ikke ulven. Men noen skal ha skylda og de færreste jegere liker ulv. Da kan den like gjerne få skylda også, mener Bredvold. Han har ennå ikke fått bekreftet om det er hvalper med utgangspunkt i Kynnaparet og Rottneflokken i 2006. Men skjer det er han veldig usikker på konsekvensene.

– Vi, ulven og jegerne, har levd fredelig og i en viss "forståelse" med hverandre så langt og det har gått bra. Vi har funnet et forvaltnigsregime for storvilt som passer i den situasjonen vi har vært i.

En terrorbalanse

Bredvold har mange oppgaver i viltforvatnikngen. Han har vært jaktleder for Fylkesmannen (senere Statens Naturoppsyn (SNO)) i forbindelse med jakt på både bjørn og ulv.

Av mer trivielle gjøremål har Bredvold rundt 150 utrykninger årlig som sporing, ettersøk og fallviltoppdrag, et verv eller jobb han har hatt i 47 år. Det gir mye erfaring. Og Bredvold har sporet mye vilt. Og mange ulv.

– Man kan lett bli sittende med inntrykket av ulven kun jakter på elg og presser den til det ytterst før den stuper og havner i ulvens gap. Men det er ikke min erfaring. Ulven er ingen tålmodig jeger. Det jeg ser når jeg sporer ulven på snø, er et kort og målrettet angrep. Gir ikke jakten resultater, gir ulven seg etter noen hudretalls meter. Så vandrer den videre. Mitt inntrykk er også at elgen blir stående i samme terreng slev etter ulveangrep. Mine erfaringer baserer jeg på hva som er sporet på snø, så jeg er rimerlig sikker på observasjonene, forteller Bredvold.

Viltre ungdyr

Bredvold mener yngre ulver opptrer med langt mindre forsiktighet enn eldre ulv. Det gjør dem mer synlige for folk flest og er de ulvene som blir rapportert oftest i april, mai og juni.

– Mitt inntrykk er at ungulv opptrer med større nysgjerrighet enn eldre ulv. De leter etter sin plass i hierarkiet. Det er ingen ukjent atferd hos ulv, det finner man beskrivelser på langt bakover i historien. Revirhevdende par eksponerer seg ikke i samme grad, de hevder seg gjennom kraftfulle duftmarkeringer. Mye av tiden til revirhevdnede par går med for å sikre reviret. Og det koster, mener Bredvold og fortsetter:

– Radiopeilinger av ulv viser at ulven er opptatt av å hevde revir. Min erfaring er at den elgen som blir tatt her i området på vinterbeite oftest er trekkelg. Jeg tror det har sammenheng med at stedegen elg lærer seg å leve med ulven, mens trekkelg ikke har den samme erfaringen, sier Bredvold.

Om trekkelgen ikke har innebygd frykt for ulven, så har i det minste ulven en uforklarlig frykt for tråder. Og det kan i visse situasjoner framstå som komisk når det "fryktede" rovdyret blir sperret inne av en snau meter høy sauenetting eller bare en tråd.

– Ja det er snodig. Jeg sporet ulv som hadde kommet seg inn på et inngjerdet område. Det er merkelig å se hvordan den hadde gått fram og tilbake langs gjerdet får å finne en åpning. Rådyrene, som den tydligvis hadde forfulgt, hadde hoppet over gjerdet og stukket til skogs, forteller Bredvold.

Ulven hørte og hører til her

Bredvold har lett i gamle, skriftlige kilder om dyrelivet i Åsnestraktene. Og det er interessant lesning.

– Det er mange beretninger om ulv i området og vi har kjente historier om konflikter mellom ulv, folk og bufe. Den gangen var nok konflikten langt mer alvorlig enn i dag. Da var det livsgrunnlaget til småkårsfolk som sto på spill. Mistet man den ene kua man hadde, sier det seg selv at konsekvensene ble alvorlige. Derfor er situasjonene og konflikten av en helt annen dimensjon i dag, mener Bredvold. Han påpeker at skriftelige kilder viser at det har vært skutt ulv i Åsnes i uminnelige tider.

Men forstår bønda

En del av oppgavene til Bredvold er å flå og karaktereisere skader på fallvilt og drept bufe for Statens naturoppsyn. Etter som årene har gått, er han blitt mer og mer sikker på at han oftere er usikker på hva som har skadd eller drept det undersøkte dyret.

– Mens jeg tidligere var mer sikker på skadegjøreren, har jeg i årens løp sett at mange av skadene ikke er entydige, men skaper en glidene overgang mellom hverandre, særlig mellom ulv-bjørn og ulv-hund. Derfor sier jeg ikke noen om mulig rovdyr før jeg er temmelig sikker. Og for å være sikker må jeg flå dyra først.

Det blir også en god del flåing av sau etter rovdyr- og hundeangrep. Men jeg møter sindig bønder. Vi hadde et "blodbad" etter ulvens herjinger på Stange for en tid tilbake. Men selv i den situasjonene må jeg si at saueeieren opptrådt verdig. Men eierne lider, det er det ingen tvil om. Og mange av dem vil nok slutte med sau ene og alene fordi de ikke vil være vitner til dyras lidelser flere ganger, sier Bredvold.